Blogginnlegg

Hva har mangelen på fremtidsvisjoner og sminke med hverandre å gjøre?

Inspirert av problemstillingene mange unge i dag bruker unødvendig mye tid på, så fikk jeg lyst til å si noe om min vei fra 19-åring og frem til 38-åring i dag, og hvordan man også kan navigere uten å ha noen detaljer på plass i det hele tatt. Skremmende? Prøv. Som bildet viser har det ført meg mange plasser, blant annet til Bali/Indonesia 6 ganger.

Det tok mange år før jeg faktisk begynte å jobbe som sminkør. Etter endt utdanning som makeup-artist hos NISS i 2003, begynte jeg å jobbe i barnehage. Jeg trengte jobb og penger, og satt med telefonkatalogen for mitt nærområde i Oslo og fant alle barnehagene i nærheten av der jeg bodde. På andre forsøket fikk jeg napp, og kunne starte allerede dagen etterpå og ble der i nesten fem skikkelig fine år. I løpet av alle disse årene var jeg bare sporadisk borti sminkepenslene, og takket angstfylt “nei” til alle forespørsler fra mine tidligere med-studenter om jeg kunne avlaste dem med å ta noen oppdrag som de ikke hadde tid til. Etterhvert sluttet forespørslene  å komme, og jeg gled inn i hverdagen som barnehageassistent. Sett i ettertid var jeg absolutt ikke i kontakt med hvorfor jeg ville jobbe med makeup i det hele tatt, jeg bare visste at jeg likte det.  

Fremtidsvisjonene hadde jeg ikke i det hele tatt. Som 20-åring i Oslo så jeg kun en måned frem i tid, alt annet var rimelig tåkete. Og det funket jo det også, og jeg hadde sjukt mye gøy, selv om det gnagde i veldig mange år at jeg “ga opp makeupen så lett”. Men helt ærlig, jeg bare hadde altfor mye frykt for det ukjente. Og det kan være vanskelig å tro på noe du ikke aner formen på.

Livets ironi

I løpet av den tiden jeg jobbet i barnehagen ble jeg kjent med pedagogikk, og ved en slump NLP (nevro lingvistisk programmering), en metodikk innenfor atferdsendring og bevisstgjøring, som gjorde at jeg utdannet meg som Coach innenfor NLP og hypnoterapi. Oh the irony… Men sånn er jo vi mennesker, det vi angster mye rundt handler ofte om et behov for å finne ut av det, at underbevisstheten våres skriker "dette er gull!!". 

Etterhvert startet jeg opp en egen praksis i Oslo med bredt nedslagsfelt innenfor selvutvikling, motivasjon, angst, røykeslutt, fobier etc. Sminken la seg langt bak i bevisstheten min i flere år og jeg visste ikke helt hvor jeg skulle putte den kompetansen inn i min etterhvert vel-etablerte coach-praksis.

Årene gikk og min kommende mann og jeg flyttet hjem til Kristiansund, og grunnlaget for å drive praksisen min sånn som i Oslo ble naturligvis ganske annerledes, så jeg jobbet deltid ved siden av de første årene. Etterhvert ble den snikende følelsen av kjedsomhet og misnøye stor nok til at jeg forsto at det var på tide å fylle på med andre ting i livet, men også faglig. Jeg rakk å ta to eksamener innenfor psykologi som privatist før privatistordningen ble lagt ned. Og innen da hadde jeg erkjent at det var på tide å legge coachingen på hylla for en stund for å gjøre noe helt annet med livet mitt, men hva det skulle være fikk jeg ta som det kom. Igjen, den tåkete fremtidsvisjonen forble ganske tåkete, selv om jeg hadde begynt å få et lengre perspektiv på i alle fall 6 måneder nå.

Jeg tok fatt i prosjektet “Ingvild gjør ting hun ikke kan” det året jeg fylte 30, fordi jeg ønsket mer variert arbeidserfaring og å få på plass et eller annet som jeg kunne føle engasjement rundt igjen. Kort oppsummert fant jeg tilbake til sminkepenslene i denne perioden, og det ble klart for meg at jeg trengte mye mere kreativitet inn i livet mitt, og helst som et levebrød på en eller annen måte. Akkurat detaljene fikk jeg belaste fremtida med. Enn så lenge fikk jeg navigere etter ledestjernene glede og misnøye (alt etter som), når det store livsbildet forble tåkete.

Sminkemagi ble til på slump

Det formet seg en idé etter at jeg kjøpte opp varene fra en sminkebutikk som skulle legge ned, og at jeg begynte å selge disse produktene til venner og familie. Dette pakket fort på seg, og jeg begynte å kjøpe inn vippetenger, sminkepensler, toalettmapper o.l. ved siden av restlageret. I dette så jeg behovet for mere basic sminkekunnskap hos folk, og ordet Sminkemagi ble til. Fordi det er simplisiteten i en pen makeup som er nøkkelen til å få til egen makeup. En pen og funksjonell makeup kan læres av alle som vil, uansett tidligere erfaring, alder eller interessenivå.  Og jeg ville lære bort hvordan ved hjelp av så få og gode produkter, at jeg som makeup-artist også kunne bruke disse ute på variable oppdrag. Sminke er ren glede, og det handler ikke om noen andre enn deg selv og hvordan du føler for å uttrykke deg her og nå. For meg er det blitt en stille meditasjonsstund når jeg sminker meg.

Min bakgrunn som coach er ubønnhørlig en del av meg på lik linje som makeup-artist. Jeg har erfart på flere måte i dag at tillit til livet og veien pluss kreativitet og fleksibilitet, er essensielt for gode resultater. Både med tanke på hvordan makeupen blir seende ut på et fjes, hvilke produkter og farger som blir valgt, men også for hvordan en liten forretning som min kan utvikle seg, og for hvordan alt dette snor seg sammen med den livsstilen jeg og mannen min vil ha som utgangspunkt for alt annet. 

Kort oppsummert så løser tåka seg mer og mere opp, og mine gode følgesvenner glede og misnøye viser seg fortsatt som gode indikatorer på høyre eller venstre i livssammenheng. Men det er helt klart et større rom bakom tåka i dag som jeg oftere ser. Jeg liker detaljer, men samtidig så har jeg en lei tendens til å rote meg fast i dem. Så jeg vil nok alltid sette pris på en generell tilnærming til livet og selvutvikling i den forstand, så litt framtidståke vil jeg gjerne beholde, takk. Det er jo tross alt gjennom å akspetere det vi ikke vet noe om enda, og en rå utforskertrang på egne vegne at livet har magi - om du tør å prøve.